Jeg hadde egentlig tenkt å blogget åtte poster i rask rekkefølge, men hadde glemt at det var KrF-konferanse i helgen og at jeg måtte jobbe og være sosial og sånn. Og da er det ikke så lett å få tid til å blogge forsøksvis klokt og ettertenksomt om inntrykk fra Midtøsten.
Så jeg kommer sterkere tilbake senere.
Noen øyeblikk bare brenner seg inn i hukommelsen. Noen ganger kan det være vakre bilder, storslått musikk og noen ganger kan det være å se ned på en vei. For å forklare hvorfor akkurat denne asfaltstripen i Hebron var en viktig opplevelse, så må jeg spole tilbake og begynne med begynnelsen.
Vi var altså på besøk i Hebron og snakket med noen fantastiske damer CPT- Christian Peacemaking Team. Damer som er i Hebron for å være til stede. Damer som ikke nøler med å gå imellom dersom de ser soldater eller andre misbruke sin makt overfor sivilbefolkningen. De er ikke bevæpnet med annet enn mot og sitt fantastiske humør. De var utrolig fascinerende å høre på de damene. Mitt i urolighetene og ustabiliteten i Hebron hadde de altså funnet meningen med livet. Den ene av dem var gammel barneskolelærer med fem barn hjemme i Canada.
Men altså oppe på taket. Det var ikke det å se soldatene i leiren ved siden av som opprørte meg mest. Heller ikke å se hvordan byens handelsgater nesten hadde dødd ut. Og heller ikke å se de sterkt omstridte bosetningene som omgav byen. Men det var å se ned på gaten som lå mellom bygget vi sto på og det muslimske gravstedet på den andre siden av gaten. Gaten var ganske nyoppusset med amerikanske midler gitt under den forutsetningen at gaten skulle brukes av både israelere og palestinere.
Slik gikk det ikke. Gaten brukes i dag bare av de israelske bosetterne. Og soldatene sørger for at palestinerne ikke bruker den. Dette har ført til at de som tidligere hadde inngangsdøren sin mot gaten, har måttet flytte den til den andre siden av huset. De som skal over til det muslimske gravstedet, må gå en lang omvei. Og det er da den amerikanske damen sier setningen som ikke kan glemmes: For alle som bare har lest litt historie fra andre verdenskrig er det mildt sagt skremmende å høre at israelerne kaller denne gaten for en “steril sone” med referanse til at palestinere ikke får oppholde seg her. Så dagens spørsmål er; kan hukommelsen bare forsvinne?
Allerede den første dagen i Israel var proppfull av inntrykk. Alt fra byvandring og fødselskirken i Betlehem til en palestinsk bonde som bor ulovlig på sin egen jord og kjemper for retten til å dyrke den. Og til slutt en tur i en palestinsk flyktningeleir. Jeg ble i grunnen ganske overveldet av å se konsekvensene av denne konflikten på nært hold. Og så får man den følelsen av å sitte med 1213 spørsmål på en gang, men egentlig ikke være i stand til å formulere ett eneste av dem.
Det eneste spørsmålet som kommer tydelig frem er: hvordan er dette mulig? Hvordan kan de barna som bor her leve i en virkelighet hvor det ikke er unormalt å bli beskutt av israelske soldater, mens det skumleste jeg hadde opplevd før jeg begynte på skolen var at jeg så en vaskeekte tyv en gang?
Et spørsmål og en kommentar jeg hørte flere ganger i løpet av turen var; men noen av disse må jo lyve? Hvem da? Jeg skulle ønske han/hun kunne ha vært litt mer nyansert.
Jeg tror ingen av de vi møtte løy i nevneverdig grad (kanskje med unntak av visestatsministeren, men han kommer jeg til senere). Det de derimot gjorde var at de fortalte om sin virkelighet. De lever ikke i et helhetlig og et nyansert bilde. De lever midt i det hele. Soldater er ikke bare tall på et papir, men mennesker med våpen som beveger seg i deres umiddelbare nærhet. Skuddvekslinger og drap er ikke noe de leser om i avisen eller ser på nyhetene, men ting som utspiller seg i deres nabolag. Sannheten er ikke noen objektiv størrelse som vi bare kan forvente å få servert. Vår oppgave var å høre på alle virkelighetene, alle sannhetene for deretter å sette sammen det store bildet med alle nyansene. Jeg er ikke ferdig ennå. Det er mange flere historier jeg vil høre, mange virkeligheter som ligger fjernt fra min egen som jeg gjerne vil forstå. Og jeg skal i alle fall gjøre et forsøk.
Jeg liker å reise, jeg liker å oppleve nye ting. Forrige uke gjorde jeg mye av begge deler. Jeg var i Israel og på Vestbredden på studietur med KrFU. Og jeg kom hjem med tusenvis av intrykk og tonnevis av informasjon i bagasjen. Så mye at jeg kjenner at det tar litt tid å sortere alle tankene som har ramlet inn.
Derfor har jeg bestemt meg for å blogge meg gjennom den uken vi var på tur dag for dag men med mine tanker som har kommet da og i dagene etterpå. Jeg begynner med første dag som var reisedagen.
Forrige lørdag var jeg allerede full av spørsmål. Hva er det egentlig jeg har begitt meg ut på nå? Hva skal jeg oppleve? Hvem skal jeg møte? Hva kan jeg egentlig om denne konflikten fra før? Der var svaret enkelt- fint lite. Så jeg skjønte at det jeg skulle var å stille spørsmål, observere og ikke godta noen andres sannheter som mine, før jeg hadde dannet meg mine egne inntrykk.
Turen begynte om ikke smådramatisk så i alle fall ganske irriterende langtekkelig. Vi landet på flyplassen i Tel Aviv kl 04.00 søndag morgen. Og så måtte vi igjennom passkontrollen. Men det var ikke nok for sikkerhetsfolket å se passene våre. De ville stille sine egne spørsmål og det var visst Tore som skulle gi svarene. I to timer måtte vi vente på ham. Og jeg skal komme med litt selvkritikk til meg selv. Jeg blir sur, gretten og grinete som bare det når jeg ikke får sove. Og det hadde jeg ikke gjort denne natten. Så jeg tar selvkritikk for at jeg under ventetiden kan ha kommet til å foreslå at det ikke var tvingende nødvendig å ha med Tore på resten av turen, og at vi godt kunne nøye oss med å ta med en som lignet. Og jeg skal ta videre selvkritikk for de forslagene jeg kom med til hva man kunne bruke klesklyper til på dem som snakket i bussen når vi endelig skulle dra fra flyplassen og jeg ville sove.
Men tilbake til sikkerhetsfolkets spørsmål. Dette er noe av det de ville vite: Are you going to refugeecamp in Hebron? Why are Norwegian politics always meeting with Israel’s enemies? Are you socialist og right-wing? Why are you meeting with “Breaking the silence”? They are enemies of Israel’s soldiers.
Så spørsmål en på dag en ble: Hvis man er så redd for at noen skal komme å stille spørsmål, er det fordi man er redd for at noen skal finne svarene?
På fredag begynte jeg i min nye jobb. Nå har jeg altså titlene kvinnepolitisk rådgiver og organsisasjonsrådgiver i KrF. Begge i 50%. Fredag var min første dag på jobb på landskontoret. Nå er det jo ikke vanvittig lenge siden jeg hadde min siste arbeidsdag i min forrige jobb på landskontoret. 30. juni var min siste dag som redaksjonsassistent i Ide og politisk rådgiver. Da var det kake, taler og gave. Så jeg må jo si at jeg lurte litt på om det kom til å være mindre feiring nå når jeg begynte igjen enn det det var da jeg sluttet forrige gang. Og jeg må vel innrømme at jeg ikke var fremmed for å lage litt småkvalm i lunsjen dersom det var tilfellet.
Men det slapp jeg. For jeg har virkelig blitt godt mottatt. Trivelige e-poster, telefoner og velkomsthilsener over alt. Og blomster på mandagsmøtet i går. Prinsesserosa akkurat som jeg liker det!! Så nå står de og lukter godt på pulten min. Til alt overmål fikk jeg til og med lov til å bruke arbeidstid på å skrive tekst til talemalen for dem som skal holde taler på fylkesårsmøtene rundt omkring om Bjørnson. Så nå har Bjørnson blitt skrivebordsbakgrunn på PC’en min.
Jeg liker å være tilbake og jeg anbefaler på det varmeste å jobbe i KrF.
Foreløpig sitter jeg i 6. etasje, men på sikt skal jeg flytte ned i 5. etasje, så nå lurer jeg bare på hvilket konsept jeg skal velge for dekorasjon av kontoret mitt. Jeg føler at prinsesse-konseptet er oppbrukt. Så nå vurderer jeg et super-heltkonsept, men er åpen for innspill!
Nå driver ungdommen med ting jeg ikke skjønner igjen. Det er mye kidsa driver med som jeg ikke henger med på altså, men det siste i rekken er denne voldsomme fascinasjonen for vampyrer. Hva er det som er så kult med dem? Dette har jeg rett og slett ikke forstått. Jeg ser at både tv-serier og filmer altså er fulle av kjekkas-vampyrer. Hvorfor det? Kan noen forklare meg det?
Her en dag så jeg en teaser for en eller annen serie på TV2 hvor en jente da ble stilt overfor det store dilemmaet at hun følte seg tiltrukket av to brødre en god og en ond. En snilling og en vampyr så vidt jeg forsto. Hvor er dilemmaet? Vil du ha en snill kjæreste eller en ond en som gjerne kunne tenke seg å suge blodet ditt ut av deg til du dør? Hmmmm…. Det er da søren ikke et dilemma. Det er et spørsmål om denne jenta er nogenlunde sosialt oppegående og det aner meg at jeg ville konkludert med NEI dersom jeg hadde tatt med tid til å se serien.
Men mitt hovedpoeng med min kritikk er at jeg ikke synes at denne fascinasjonen for vampyrer er spesielt troverdig. Det eneste som ville overbevise meg om at disse vampyrentusiastene faktisk liker blodsugere er at de lager en fanklubb for mygg til sommeren.
Dagens “de unge nå til dags”-innlegg, med kjærleik og von om betring,
Hilde
Da jeg var ganske liten, sånn før jeg hadde begynt på skolen, bodde vi i et stort hvitt hus, med verdens mest fantastiske hage. I andre etasje bodde det en veldig gammel dame som het Solveig. Jeg vet ikke hvor gammel hun var men hun brukte i alle fall parykk og reserveparykken hennes lå under kjøkkenbenken. Noe jeg og min søster var meget fascinert over. Solveig var nok ganske gammel da vi bodde der, for jeg husker at vi var i 100-årsdagen hennes noen år etter at vi flyttet. Men uansett- på vinteren pleide mamma å være ganske bekymret for Solveig. Vi hadde nemlig en vedkasse rett utenfor døra vår, altså ned en trapp for Solveig. Men noen ganger var den tom og da hendte det at mamma styrtet ut ved synet av Solveig en litt vever og ustø gammel dame balanserende med vedkurven på glattisen for å hente mer ved. Mamma prøvde å fortelle Solveig at hun godt kunne hente ved for henne, men det syntes Solveig var unødvendig. Hun hadde da tross alt brodder.
Jeg vet ikke om det er derfor, men jeg har alltid vært litt bekymret for gamle mennesker på glattisen. For ca fem- seks år siden var det sprint show-renn i gågata på Lillehammer. Da preppa de faste harde løyper i gågata, som førte til at det ble vanvittig glatt. Jeg husker at jeg tok meg selv i å tenke at her må de gamle passe seg for ikke å brekke lårhalsen.
I det siste har jeg tatt meg selv i å tenke at det hadde vært forferdelig flaut å brekke lårhalsen. Jeg tror det er et klart tegn på at jeg begynner å bli eldre…
Konkurransen gikk altså ut på å gjette den skyldige og motiv og så var det også en premie for mest kreative teori.
Det var ingen som klarte å gjette motivet til Catja, men det var to personer som klarte å gjette at det var hun som var den skyldige. Julian og Ingrid. Men Ingrid gjettet det nesten to uker før Julian, så hun vinner helt klart denne konkurransen. Hun kan selv vurdere om hun vil ta med seg Julian på premien, som er middag hjemme hos meg. Kanskje også dessert og kake..
Og så var det mest kreative teori. Nok en gang var det en person som utmerket seg i særlig grad og nok en gang er det Ingrid det er snakk om. Flere av hennes teorier har både vært kreative og morsomme. Jeg vil henlede oppmerksomheten da spesielt til kommentarene til 14. 15. 18. og 22. luke. Så Ingrid vil få en novelle hvor hun er helten som også kan publiseres her på bloggen.
Men så er det et par stykker jeg må ta et lite oppgjør med. Og det er dem som har støttet teorien om at det var Super- Heidi selv som var den skyldige. For det første er det en møkkadårlig teori. Super- Heidi er både pen, smart, morsom og på alle måter en uangripelig figur. Så det syns jeg var ganske smålige beskyldninger. Og dessuten hvilken idiot tror at jeg skriver 24 luker med meg selv som superhelt, for så å konkludere med at jeg selv er den skyldige? Ærlig talt- dere bør forberede dere på en litt dårlig rolle i novellen om moral- Ingfrid!
Men GRATULERER så mye til Ingrid!
Dette er den dagen i året som alle barn gleder seg aller mest til. I år kommer det en ekstra overraskelse til alle KrFUerne på landsmøtet. Ikke bare er det julaften. Ikke bare er det landsmøte. Ikke bare er det julemiddag- pinnekjøtt så klart. Men i tillegg har de nå blitt samlet stivpyntede og julemette etter julemiddag i peisestua for å få høre løsningen på mysteriet som har skapt så mye bryderi i hele desember.
.
Alles øyne og alles oppmerksomhet er nå klistret på Super- Heidi. Hun har tatt seg tid til å pynte seg i en lilla kjole, med matchende smykker. Kjolen avslører akkurat nok til at alle kan se at hun har trent en del i det siste. Hun setter fra seg glasset og retter litt på den forseggjorte frisyren før hun begynner.
.
- Når man skal nøste opp en slik sak, er det alltid viktig å kunne etablere et sannsynlig motiv. Selv om muligheten for at andre utenfor vår organisasjon kunne se seg tjent med denne lekkasjen gjorde tematikken og valget av et medium med veldig smal dekning og dermed begrenset gjennomslagskraft at sannsynligheten økte kraftig for at den skyldige var noen internt i organisasjonen. Men hvem og hvorfor? Ingen ser ut til å tørre og svare på Super- Heidis retoriske spørsmål av frykt for å dra oppmerksomheten i sin retning.
.
- Problemet i denne saken har hele tiden vært at mange kan tillegges et motiv, men ingen motiver ser ut til å være grunnlag nok for å gå til et slikt skritt. Sånn sett er det jo viktig å fokusere på dem som hadde mulighet. Denne lappen var jo i utgangspunktet en kommunikasjon mellom Berit og Kjell Inge, så er det jo de to som har den mest opplagte muligheten. Sånn sett har Kjell Inge det perfekte skalkeskjul. Han får masse medieoppmerksomhet, akkurat som han liker og ingen kommer til å mistenke ham. Super- Heidi snur seg brått i retning Kjell Inge og setter øynene i ham, noe som sporenstreks fører til at Kjell Inge får bittelite julebrus opp i nesa og store problemer med å bevare et verdig ansiktsuttrykk. – Men det var jo ingen av dem, fortsetter Super- Heidi til Kjell Inges store lettelse.
.
En av de aller siste som jeg rettet oppmerksomheten mot var antimonarkisten Petter. Han har jo gått høyt på banen og flagget at han skal gjøre sitt ytterste for å snu KrFUs EU-standpunkt. Dette kunne være en ypperlig måte å trekke oppmerksomheten bort fra denne debatten, drive lobbyvirksomhet i det skjulte og forhindre Nei-siden fra å kunne gjøre det samme. Jo mer jeg har tenkt på dette sporet, jo mer sannsynlig har det blitt. Petter har nå fått et underlig stivnet smil og et fårete uttrykk i ansiktet, tydelig svært nervøs for hva som vil være Super- Heidis neste utsagn.
.
Stemningen i rommet er nå på et elektrisk nivå. Alle sitter ytterst på stolene, livredde for at mistankens lys skal kastes over dem neste gang Super- Heidi snur seg. Mange brenner nok inne med en del spørsmål, men tør ikke bryte den tausheten som nå ligger i rommet ved å stille et spørsmål. Det vil si, alle er stille bortsett fra Ole Johan som selvsagt våger seg ut på et kritisk spørsmål. – Men blir ikke dette en alt for komplisert og unødvendig negativ avledningsmanøver? Ikke for å være kritisk altså, føyer han kjapt til.
.
- Jeg skjønner kritikken din, sier Super- Heidi overraskende lite irritert over å bli avbrutt. – Men hvis vi først skal forutsette at det er Petter som er den skyldige så kan han jo ha hatt et tilleggsmotiv i å svekke ledelsen i KrFU og legge banen klar for seg selv. Det går et gisp gjennom forsamlingen og enda et da Super Heidi legger til: – Men det er ikke ham. Ingen er mer lettet enn Petter over dette. – Men det var dette sporet som satte meg på det endelige sporet mot løsningen.
.
- Jeg har jo også tatt i bruk teknisk etterforskning i tillegg til den taktiske. Det var posen rundt lappen som avslørte det hele. Jeg har i dag fått bekreftet at posen bare er i salg i en butikk i hele Norge og da falt alle brikkene på plass. Den skyldige hadde både tilgang til post- it lappen fordi hun var på kontoret i det aktuelle tidsrommet. Hun hadde et godt motiv, et avledningsmotiv. Det var jo ikke bare EU-saken som det var knyttet spenning til rundt dette landsmøtet. Men også avstemningen om monarki. Og da var det jo fort en person som blinket seg ut som den aller mest plausible, forklarer Super- Heidi.
.
I det samme går døren opp, regien kunne ikke vært bedre da Catja kommer inn med lille Felix Xerxes på armen. – Catja satt på kontoret sammen med meg da vi ventet på LTK’erne og var alene en liten stund mens jeg var toalettet. Og hun var på landsstyret da Kjell Inge kom med appelsin-kommentaren. Selv om hun sov, hadde hun jo alle muligheter til å plukke det opp i samtalene rundt middagen etterpå. Den mystiske personen i trappa, fikk meg til å tenke at dette virkelig kunne være noen utenfor KrFU som sto bak. Men ved nærmere undersøkelse viste det seg bare å være Eirik, KrFs informasjonssjef som hadde Ipoden med Bach på full guffe og derfor ikke fikk med seg at noen løp etter ham. Men det avgjørende sporet var at posen bare kan kjøpes på Helgø matbutikk i Sandnes. Der vet jeg bare om en person som bruker å handle. Og motivet falt endelig på plass da hun sendte meg en sms rett etter monarki-debatten for å finne ut utfallet selv om hun fødte for under et døgn siden.
.
Først nå tar Catja ordet selv. – Først må jeg få lov til å si unnskyld. Jeg ville selvsagt ikke skade KrFU, men jeg vil at lille Felix Xerxes skal vokse opp i et land med en kongefamilie som kan samle nasjonen i tunge stunder og lykkelige stunder. Jeg ville bare sikre en like lykkelig barndom for min sønn som jeg selv har hatt- et slags forvalteransvar rett og slett. Jeg vil at skal ta med oss røttene, eller ankeret om dere vil videre.
.
KrFUerne er sterkt preget av stundens alvor og det er ikke fritt for at både den ene og den andre har en liten tåre i øyekroken mens de tenker på monarkiets samlende effekt. Selv om ingen sier noe, er det ikke til å ta feil av at det ligger tilgivelse i lufta. Og julestemningen har vel aldri vært mer idyllisk for KrFUerne på landsmøte midt ute i Oslomarka omgitt av snødekte trær og en klar stjernehimmel.
.
Den eneste som ikke får med seg alt dette er Påsan som er ute for å bygge den tjuefjerde gapahuken som et verdig punktum for sin 113 år lange KrFU-karriere.
Når gamle sirkushester kjenner lukten av sagmugg så er de i gang. Når ungdomspolitikere kjenner lukten av sakspapirer og talerstol har de også en tendens til å glemme alt som er trist og leit. Landsmøtet er endelig i gang og stemningen blant KrFU- gjengen har løftet seg flere hakk på tross av at saken ennå ikke har fått noen løsning. Noe av det kan også tilskrives spenningen rundt at Catja ble kjørt til fødestuen i hui og hast sent i går kveld.
Først på dagens program står en tale fra partileder Dagobert. De unge lovende klapper og jubler som om det skulle gjelde deres fremtidige karriere i det han tar til å si noen velvalgte ord til de håpefulle. Han lar det ganske sterkt skinne igjennom mellom linjene at han liker KrFU best når de er radikale på bistand og miljø enn når de lager bråk rundt egen landsmøteservering. Resten av talen handler mye om en historie om en båt som har anker.
Og så er det hele virkelig i gang. Ingen tar lett på at hovedprogrammet skal revideres. Noen debatter er viktigere enn andre, for de handler om nasjonens fremtid. Tradisjonen tro har Petter kommet med et idiotisk forslag om at KrFU skal være tilhengere av republikk. Petter entrer talerstolen på en usedvanlig stotrende måte. – Kjære landsmøte og gode kristendemokrater, jeg hadde nesten glemt denne viktige debatten, åpner han før han kommer med noen argumenter som er så dårlige at de får Super- Heidi til å himle med øynene før hun ber om ordet til motinnlegg.
Super- Heidis simultankapasitet er det ingenting å utsette på. Til tross for alt som har skjedd i det siste, har hun selvsagt husket å forberede seg til debatten om monarkiets fremtid i KrFU. Hun har valgt å fokusere på kongehusets evne til å være et forbilde for hele nasjonen og deres samlende effekt, både rundt festlige anledninger som bryllup, men også i tunge stunder for nasjonen. Da Super- Heidi er ferdig med innlegget sitt er det ikke et øye som er tørt i salen. Ikke bare høster hun stående applaus, men også rungende jubel. Noe som får Petter til å angre bittert på sitt forslag. Det går heller ikke lang tid før Super- Heidi blir prikket på skulderen av Julius som har vært så elskverdig å sende hele innlegget hennes til slottet, bare sånn til orientering. Nå står han der med et personlig takketelegram fra selveste Dronningen.
Super- Heidi tar opp telefonen for å skrive en sms til sin medroyalist Silje Cathrine og fortelle henne om dagens fantastiske hendelser. Men før hun gjør det, leser hun de to sms’ene som har tikket inn. Den ene er fra telefonmannen som har funnet ut at det bare er én butikk som fortsatt selger de små plastposene og i den andre står det; Hvordan gikk det?
Super- Heidi reiser seg så fort at stoler deiser i gulvet med et brak. Og Kjell Inge som nettopp har innledet sin tale med en variasjon over den endeløse jakthistorien fra landsstyretalen, blir avbrudt av Super- Heidi som nesten roper: JEG VET HVEM DEN SKYLDIGE ER, før hun løper ut av salen og forlater hele KrFUs landsmøte sittende igjen som et kollektivt spørsmålstegn. Det at det står 23 gapahuker utenfor hjelper ikke stort.
Jeg er politiker, kulturhistoriker og opptatt av rydding og regler. Kan muligens beskrives som en kristendemokratisk og trivelig utgave av tante Sofie.
 | Anne Lise på I’ll be back |
 | hilderydder på Ny jobb, nye muligheter. |
 | Jørgen på Ny jobb, nye muligheter. |
| Anne Lise på Ny jobb, nye muligheter. |
| hilderydder på Ny jobb, nye muligheter. |
