Hva Anniken Huitfelt legger i begrepet “frognerfeminister” har jeg ikke sett noen god definisjon av. Men jeg regner med at det var ment som en hersketeknikk for å diskvalifisere Høyres kvinner fra den “ekte” likestillingsdebatten. Den som går på venstre-sidens premisser. De med det moralske overtaket og som tar på seg æren for alt positivt som har skjedd for kvinner siden de fikk stemmerett og frem til i dag. Men jeg kan gjette. Jeg kan for eksempel gjette at Huitfelt mener at Høyres kvinneforum bare er en gjeng med elitedamer som ikke skjønner noe av hvordan den virkelige verden fungerer og bare er opptatt av å lage likestillingspolitikk for middelklassekvinner med ordnet økonomi.

I så fall er det i beste fall artig at hun bruker nettopp makspris på barnehager som et eksempel på hva hun og Aps kvinner har kjempet frem. Makspris på barnehageplasser betyr at man ikke kan ta mer enn en gitt sum for en barnehageplass. Det høres jo tilforlatelig og bra ut. Problemet er bare at mange kommuner før denne reformen hadde inntektsgraderte barnehagesatser, sånn at de med høy inntekt betalte en litt høyere pris for barnehageplassen enn de med lav inntekt. Det innebar at de med høy inntekt finansierte den reduserte prisen for de med lav inntekt. Men etter innføringen av makspris, var det ikke lenger anledning til å ta en høyere pris og dermed hadde man heller ingen finansiering av de lave prisene. Konsekvensen i en rekke kommuner ble dermed høyere priser for dem med lav inntekt og en ren sponsing av middelklassefamiliene. Men siden alle fikk lik pris syns Ap at dette var storveis. Forstå det den som kan.

Dette er ikke første gang jeg ser representanter for venstresidens kvinnebevegelse argumentere med stor overbevisning for at ikke alle får lov til å være med når vi skal diskutere likestilling. Den debatten skal visst være forbeholdt de “rettroende”. Akkurat her er jeg fristet til å ta i bruk Aps eget slagord “Alle skal med”. Det er i alle fall på den måten vi får en konstruktiv likestillingsdebatt. Men hvis Anniken helst vil sitte inne i sine egne lokaler og godsnakke med alle dem hun allerede er enig med, så gjerne for meg. Det er det samme om man er alene på Frogner eller Youngstorget, noe fremskritt får man neppe til.

Jeg engasjerer meg i politikk fordi jeg liker politikk. Jeg liker å diskutere politikk og jeg liker å få gjennomslag for den politikken jeg brenner for. En del av denne jobben er å fronte politikken i media. Det genererer jo en del oppmerksomhet. Som oftest er det utelukkende av den positive sorten. Medregnet i positiv oppmerksomhet er også saklig uenighet i det jeg sier. Det er jo debatt man vil oppnå. Så saklig debatt er velkomment.

Videre velkomment er ikke tilbakemeldinger fra fremmede eldre menn om hvordan jeg tar meg ut på bilde. Det kan godt hende det er godt ment. Men det er på ingen måte derfor jeg snakker om arbeidsmarkedstiltak eller kampen mot vold i nære relasjoner i avisen. Jeg har nå utviklet et standardsvar som kommer som en ren refleks om at det er hyggelig at de syns jeg ser bra ut på bilde, men at jeg er mer opptatt å forbedre meg på mine ikke-visuelle bidrag til politikken osv. Samtalen pleier å slutte der…

Jeg har tidligere blogget om en gjenganger Tor fra Brøttum . Han var mer av den håpløse sorten. De lokale ryktene skal ha det til at han er gift og at alle på Brøttum vet hva han driver med. Jeg syns mest synd på kona hans. Men jeg har også fått tilbakemeldinger som har gått over i den mer slibrige retningen. Da sier jeg veldig tydelig i fra. Og så langt har jeg ikke opplevd at noen ikke har tatt hintet. Men jeg syns bare at det er ekstremt unødvendig at jeg i det hele tatt må bruke energi på å gi sånne beskjeder. Det er i seg selv et bevis på at vi har et stykke igjen til likestilling. Det er også det eneste jeg trenger av inspirasjon for fortsatt å bruke mye tid å krefter på å kjempe for unge, dyktige kvinners plass i både politikk og i maktposisjoner generelt.

I det siste har jo intergreringsdebatten igjen gravd seg ned i de sedvanlige og særs lite konstruktive skyttergravene. Da kan det være verdt å merke seg noe av det Maria Amelie sa om det å bli sendt ut til Russland. “Når folk spurte meg om hvor jeg kom fra visste jeg aldri hva jeg skulle svare. Jeg følte meg norsk, men hadde nettopp blitt deportert fra Norge. Jeg har jo bodd tre år i Moskva men det er ikke boddtre år i Moskva, men det er ikke der jeg kommer fra. Ossetia var jeg livredd for å dra tilbake til. Derfor har det beste med å komme tilbake til Norge vært de som kommer bort til meg på gata og sier: “Velkommen hjem!” Alle trenger et sted å høre til.

Maria Amelie-saken ble større enn seg selv. Jeg mener at den mest av alt lager noen i riper i lakken på bildet vi har av Norge som verdens beste land å bo i . Fredsnasjonen Norge som opplever en ung kvinne som ikke har gjort annet enn å skrive en bok for å berette at hun faktisk finnes og ikke kan forties, som truende. Så truende at man må sende en gjeng med store sterke politi-folk for å pågripe henne midt på natten. Mellom Lillehammer kirke og Nansenskolen, ved åpningen av Nansen-året. Året som skulle markere en mann som først og fremst jobbet med å hjelpe flyktninger fra Russland.

Først var støtten til Maria Amelie massiv. Men så slo regelen om at en hver bevegelse har sin motbevegelse inn og så kom kritikken. Jan Erik Vold har sagt alt man trenger å si om den kritikken i diktet “Amelie-loven”, basert på en annen kjent lov.

Amelie-loven

1. Du skal ikke tro du er noe, bare fordi du kan norsk.
2. Du skal ikke tro du er like meget som oss, bare fordi du har tatt artium.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss, bare fordi du har en mastergrad.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss, bare fordi du har holdt foredrag på Nansenskolen.
5. Du skal ikke tro du vet mer enn oss, bare fordi du er arrestert og kledd naken av norsk politi.
6. Du skal ikke tro du er mer enn oss, bare fordi du har bodd i flere land.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe, bare fordi du har skrevet en bok.
8. Du skal ikke le av oss, bare fordi vi sier at loven er lik for alle.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg, bare fordi folk går i fakkeltog.
10. Du skal ikke tro du kan lære oss noe.

Jeg er av dem som har hørt din tale om “integrering” fra FrPs landsmøte. Der sa du mye interessant. Du snakket om noen byggeklosser for integrering. Og det fikk meg til å lure på om jeg er godt nok integrert. Siden du virker som du har alle svarene på dette, sender jeg deg for sikkerhets skyld en søknad om å bli integrert. Jeg skal forsøke å svare så ærlig jeg kan, sånn at du kan gjøre en riktig vurdering av søknaden min. Du nevner fem byggeklosser så jeg bruker dem som utgangspunkt for min søknad.

1. Ubetinget kjærlighet til Norge og vår kristne kulturarv.

Jeg er glad i både Norge og vår kristne kulturarv. Men kjærligheten min er sterkt betinget av samfunnsutviklingen. Dersom eksempelvis enten SV eller FrP skulle få gjennføre sine partiprogram, hadde min kjærlighet til nasjonen dalt kraftig. Dessuten tror jeg at jeg kjenner en god slump nordmenn med norske gener så langt bak over som det er mulig å telle som vil være langt mindre begeistret for den kristne kulturarven enn det jeg er. Skal vi være rause og si at jeg får et halvt poeng her? Eller teller du bare full pott? Du sier jo ubetinget kjærlighet, så jeg er ikke særlig optimistisk med tanke på det halve poenget..

2.Lidenskap for det umistelige – nemlig Demokratiet.

Med forbehold om at det er VGs nettutgave og ikke du som har satt dette på trykk vil jeg bare forsiktig påpeke at selv om demokrati er viktig så staves det ikke med stor bokstav. Men det er mulig jeg hadde skjønt logikken bak dette hvis kjærligheten min til nasjonen hadde vært ubetinget i større grad.Jeg mener at demokratiet er den beste styreformen vi kjenner til, men jeg ser mange utfordringer og svakheter ved demokratiet. Holder det? For jeg tror ikke jeg kan oppvise lidenskap i noen særlig grad. Mer en pragmatisk begeistring. Det blir i alle fall ikke mer enn et halvt poeng her heller.

3. Et helhjertet forsvar for vårt trygge velferdssamfunn.

Tja, jeg mener jo at det er mye som tyder på at velferdssamfunnet, slik det er satt sammen i dag, ikke er bærekraftig. Så jeg vil nok ta til orde for betraktelige revisjoner. Er det et sterkt nok forsvar? Helhjertet nok? Jeg tør nok ikke håpe på mer enn et halvt poeng her heller.

4. En kompromissløs avvisning av sharia.

Jeg liker den norske rettsstaten slik den er, så den tror jeg at jeg besto. Den var egentlig ganske enkel i og med at jeg er kristen. Sammen med hinduer, buddhister, sikher, shintonister, jøder og katolikker vil det være ganske naturlig for meg å hevde at en religions rettsforståelse er lite egnet som rettssystem for alle innbyggerne i nasjonen. Så der tror jeg faktisk at jeg skal klare full pott.

5. Assimilering av frihetsverdiene; likeverd, likestilling, ytringsfrihet, pluralisme og personlig frihet.

Hva i alle dager betyr dette? På en ren magefølelse vil jeg tippe at f eks du og jeg har sterkt divergerende tolkninger av begrepene likestilling og personlig frihet, hvem av oss bør integreres bedre?

For ordens skyld bør jeg kanskje gjøre oppmerksom på at jeg har en del samisk blod i årene noen slektsledd bakover. Jeg vet jo at dere ikke syns det virker så attraktivt å ha den typen etnisitet.

På den andre siden kan jeg også opplyse at jeg er blond, men at jeg ikke på noe tidspunkt har vurdert å farge håret mørkt. Det hender at jeg spiser salami på matpakken, men det er ganske sjelden da jeg ikke er så begeistret for salami-ånde.

Etter å ha lest igjennom søknaden min innser jeg at den er ganske tynn, men jeg håper at du vil være litt romslig i behandlingen.

Med vennlig hilsen

Hilde Ekeberg

En sånn arbeidsdag utfolder seg ofte som en slags kamp mellom meg og min selvdisiplin/arbeidslyst. Så dette er en oversikt over hvordan kampen har skridt frem i dag. (Var det rett bøying av verbet “å skride”?)

10.15 Ankomst kontoret etter at jeg gikk fra Sagene i solskinnet

11.15 Har brukt en time på facebook og nyheter.

11.30 Har konstatert at utkastet jeg tar utgangspunkt i er et komplett makkverk.

12.30 Har kommet et stykke på vei med å skrive

13.00 snublet veldig tilfeldig over en utrolig relevant og interessant artikkel.

13.30 bestemte meg for å skrive et diskusjonsnotat til veilederen min i stedet.

15.00 Ferdig med notatet og gikk løs på medbragt pensum. Kom på at ferdigskrevne sammendrag av opptil flere av disse bøkene ligger på pcen hjemme..Og at det hadde vært veldig praktisk å ha dem her sånn at jeg kunne ha lest sammendragene og ikke måttet bla igjennom tre bøker for å oppdatere teksten min. Så det får bli i morgen.

15.30 Begynte å lese artikkelen jeg snublet over.

16.00 Tok pause, en lang en.

19.00 Tilbake for å lese ferdig artikkelen.

19.45  Ferdig.

Et oppegående mennesker har en gang sagt at; “Du slutter ikke å leke fordi du blir gammel, men du blir gammel fordi du slutter å leke.” Det syns jeg er ganske godt sagt, og har i så henseende ikke noe behov for å bli voksen. Men når man har tatt fatt på den siste delen av 20-årene, så må man jo innse at man blir voksen.

Denne uken har jeg gjort en del voksen-ting. Jeg har snakket med banken min om renter og pensjonssparing, jeg har lest runtinebeskrivelser for den nye jobben min, jeg har undersøkt feltarbeidsprosjekter for masteroppgaven min og jeg har åpnet sluket på badet med Plumbo. Alle aktiviteter som jeg føler burde gi meg en del voksen-poeng.

Men det var den siste, den med plumboen som fikk meg til å tenke at det står litt igjen. Jeg tror kanskje jeg har nevnt dette før, men da jeg var liten så var jeg redd for det aller meste. Vi nevner i tilfeldig rekkefølge; sluket på badet, støvsugeren, fremmede mennesker, dyr- spesielt hunder, onkler som skulle kaste en nesten opp i taket helt uten forvarsel gjerne med et skremmende høyt stønivå i tillegg. Sånn sett trengte ikke mamma å fortelle meg at ting var skumle, for generelt sett så mente jeg jo det fra før. Men det var et par unntak. Jeg husker veldig godt at mamma hver gang hun brukte eddik, og det var vel stort sett bare hvis vi hadde agurksalat eller sånn kinakål med en slags rømme- og eddikdressing på, passet på å fortelle at edikk var veldig farlig å drikke for barn. Hun la spesielt vekt på hvordan den kunne brenne seg ned gjennom halsen. Så gjennom hele barndommen hadde jeg en enorm respekt for edikken på tredje hylle nedenfra i kjøkkenskapet.

Jeg ble faktisk minst 20 år før jeg turte å stikke tunga borti edikk og gjett om jeg ble skuffa?!? Det var jo ikke noe å mase om. Men til tross for at jeg har kommet over min innebygde respekt for edikk, så kjente jeg noe av den samme følelsen da jeg brukte Plumbo i vasken her om dagen. En slags følelse av at jeg egentlig ikke har lov til å bruke ting som har sånn barnesikring på korken. Konkluderer dermed med at jeg ikke er helt voksen.

Det var her om dagen at Andreas entusiastisk kom inn på kontoret mitt og lurte på om jeg hadde hørt Eurosong-bidraget til Hviterussland. Det måtte jeg jo innrømme at jeg ikke akkurat hadde vurdert muligheten av å bruke tid på. Hvis du er i samme båt så anbefaler jeg deg å bruke et par minutter på å høre den her før du leser videre.

Hviterussland er ikke et demokrati, men en politistat hvor opposisjonelle blir forfulgt, fengslet og torturert. Så lite demokrati er det i Hviterussland at ikke en gang nasjonens bidrag til ESC er gjenstand for folkeavstemning gjennom sms.

I fjor byttet de bidrag et par tre ganger før de fant et som myndighetene var fornøyd med. Valget av sang er det derfor ingen tvil om at valget av sang er grunndig styrt. Derfor er det ekstra interessant at årets bidrag har tittelen “I love Belarus”. Dette er faktisk slagordet til en samlet opposisjonsbevegelse og det var dette slagordet de brukte i opptøyene etter forrige “valg”.

Så kan man kanskje lure litt på hvorfor opposisjonen satser knallhardt på å skape en entusiasme for en nasjon som ikke akkurat viser seg frem fra sin beste side. Både som kulturhistoriker og politiker syns jeg dette er interessant og regner med at det springer ut fra en tanke om at det er viktig at folket etablerer et forhold til nasjonen og ikke regimet. Hvis nasjonen er målet, så kan regimet avskaffes selv om prisen kommer til å bli høy. Nettopp derfor bør Lukasjenko være ganske redd for en nasjonalromantisk bevegelse.

Og nettopp derfor og mot alle odds kjenner jeg at jeg heier bittelitt på Hviterussland i årets ESC.

Nå er det kanskje noen som påstår at jeg har en ironisk og kritisk tilnærming til denne aksjonen. I så fall har de helt rett. Det er lite jeg blir så provosert over som navlebeskuende aksjoner med ekstremt enkle løsninger uten tanke på konsekvensene.  Jada,jada i kroner og øre øker prisene stadig. Men det gjør lønningene våre også. Hvis vi sammenligner med prisene for 20 år siden får vi like mye bensin for en times arbeid. Relativt sett blir altså ikke bensin og diesel dyrere. Sett i forhold til hva vi tjener har Norge faktisk Europas nest billigste bensin.

Så kan kanskje noen innvende at prisene er unormalt høye akkurat nå for tiden. Men da er det veldig på tide å gjøre seg noen refleksjoner over hva som påvirker bensinprisene. Det som ofte får bensinprisene til å hoppe i været er kriser, krig og uro. Når det er kriser, krig og uro i verden så spares Norge stort sett alltid. Ikke er vi særlig utsatt for jordskjelv, atomkrise, tsunamier eller flomkatastrofer. I tillegg bor vi i et særdeles fredelig hjørne av verden.

I Norge er vi i stand til å betale dette prishoppet. De aller, aller fleste må i liten grad gi avkall på noe særlig av det de ellers unner seg for å betale drivstoffregningen. Langt verre er det for afrikanske eller asiatiske bønder som allerede lever helt på grensen.

Drivstoff er en høyt avgiftsbelagt vare. Avgiftene skal blant annet dekke inn klimatiltak for å oppheve konsekvensen av de utslippene drivstoffet lager. Men jeg tror nøkkelen ligger i hvordan vi tenker på disse avgiftene. Kanskje vi heller skulle tenke på drivstoffprisene som en avgift på at vi er så priviligerte at vi bor i en fredelig avkrok av verden, skånet for de fleste naturkatastrofer og ikke i Japan eller Libya. Da blir kanskje ikke prisen så høy likevel?

Super-Heidi har forklart Australia-boer Lasse om planen og risikoen ved det hele. Lasse var som vanlig med på notene med en gang. Han la som vanlig også inn et alternativt forslag. Denne gangen mente han at det kunne ha mer for seg å la seg innspirere av Midtøsten. – Du burde jo heller arrangere en protest inspirert av Midtøsten, lage ditt eget Tahrir-square på KrF-kontoret eller noe sånt. Du kan kreve ledelsens avgang hvis du ikke får Bjørnson-greiene tilbake. Pluss høyere lønn. Og så bør du ha et par manekengdokker kledd i militæruniformer, sånn at du kan påberope deg å være omringet av en Bjørnson-fiendtlig hær, begynner Lasse. – Og så må du twitre, masse twitring. Helst på engelsk for å nå et internasjonalt publikum. Jeg kan følge twitringen din jeg, da kan du påberope deg at folk over hele verden følger med, legger han til før Super-Heidi rekker å svare. Super-Heidi lar seg gjerne underholde av å utbrodere forslaget noe mer. Og de blir enige om at “prestekrage-revolusjonen” er en god arbeidstittel. På den måten kan en av demonstrasjonsformene være et Super-Heidi sitter sentralt plassert på kontoret med prestekrager, dra av et og et kronblad mens hun høylydt “mumler furter-furter ikke-furter-furter ikke”.

De er skjønt enige om at det ville være mer enn nok til å skape dårlig stemning. Særlig konstruktivt er det dog ikke, derfor ifører Super-Heidi seg julekjolen og begir seg ned til kontoret for å innta den sedvanlige julemiddagen. Mange vil nok stusse over at de ansatte i KrF feirer julen på jobb, men å være ansatt i KrF er som å være en del av en stor familie, og julen er familiens høytid- også i familiepartiet KrF.

Når Super-Heidi ankommer kontoret, er det akkurat som forutsett. Alle Bjørnson-effektene er borte. Men det er jo akkurat etter planen. Hun lar seg et øyeblikk distrahere av diskusjonen til Alfred og Karin. Karin har nettopp sagt at noe smaker som å stikke tunga ut av vinduet og Alfred er sikker på at det er en del to av det utsagnet. Karin på sin side hevder at det ikke er noe mer og at utsagnet holder lenge for å beskrive noe som smakløst. De tar imidlertid en pause for å spørre Super-Heidi om hun er fortvilet over de tapte effektene. – Som Bjørnson så treffende har sagt det; hvem teller vel de tapte slag på seierens dag?, forklarer Super-Heidi som fremdeles er sikker på seier.

Uansett omstendigheter skal det mye til for å ødelegge stemningen rundt en julemiddag. Maten er god og praten går lett. Super-Heidi penser samtalen stadig tilbake til Bjørnson. Hun er i gang med en lengre utgreiing om Aulestad og forteller at forfatteren med kone og 8 barn flyttet dit i 1882. – Men det er jo feil. De hadde bare fire barn da de flyttet dit i 1875, 1882 var jo 25-årsjubileet for Synnøve Solbakken, avbryter Ingveig. Det blir helt stille rundt bordet og Ingveig blir blodrød i ansiktet. – Ha, det var akkurat det jeg trodde! Det var altså du som har tatt alle Bjørnson-tingene mine og tydeligvis lest deg litt opp i samme slengen. Jasså, men hvorfor gjorde du det? Sjokk, overraskelse, forvirring er bare noen av stikkordene man kan ta  i bruk for å beskrive stemningen rundt bordet. Det er en ganske uhyrlig beskyldning Super-Heidi utsetter Ingveig for. Ingen har noen tro på at det er hun som har gjort det og holder pusten i påvente av respons fra den tilsynelatende uskyldige.

- Ja, det er jo meg. Et aldri så lite unisont gidp kan høres rundt bordet. – Men det er jo fordi du helt har gått bort fra prinsesse-kontoret vårt. Det er jo bare Bjørnson igjen. Jeg så meg nødt til å fjerne noen av tingene. Men jeg prøvde jo å erstatte dem med kongelige effekter da, prøver Ingveig febrilsk å forsvare seg urolig for reaskjonen som må komme fra Super-Heidi.

Etter en god tenkepause utført mens hun myser i Ingveigs retning, utbryter Super-Heidi; -Javel da, så lenge du viser meg hvor Bjørnsontingene er og de er uskadd så kan vi slå en strek over dette. Det er tross alt jul. Og snart er det kaffe, hvis jeg får drikke den av Bjørnson-koppen så har jeg jo ingenting å klage over.Vi kan godt lage nytt royalt brevpapir, legger hun forsonende til.

“God morgen du varme kaffe! Det dufter av deg til mine sanser” leser Super-Heidi, selv om det slett ikke er morgen. Det er ettermiddag. Julemiddagen er fortært og kaffen blir endelig drukket av sin rette kopp. – Men det er en del av mysteriet du ikke har oppklart, sier Kurt Are. – Du har ikke funnet ut hvor alle medielekkasjene kommer fra. I dag står det forresten at KrFere flest går i kirken på julaften, legger han til. – Har dere ikke skjønt det? Det er jo ikke viktig hvem som sier noe. Det viktigste er hva de sier og at de blir tatt på alvor. Men jeg har snakket med den det gjelder og nå tror jeg det blir slutt på bråket, sier Super-Heidi med en ro og balanse som bare kan oppstå når Bjørnson igjen er tilbake på rett sted til rett tid.

THE END

Sekken hun har med seg blir voktet med falkeblikk hele dagen. Mens hun sitter i aviskroken for å lese dagens lekkasje tar hun til og med med seg sekken. Det eneste hun vet er at tyven ofte er innom kontoret, så hun kan ikke være trygg på noen. Dagens lekkasje er som vanlig av det noe litt underlige slaget. Klassekampen kan avsløre at “Julegudstjeneste for alle” har vært en aksjon fra et hemmelig KrF-nettverk. Dette har de som vanlig fra sikre kilder. – Det må vel være like hemmelig at KrF er for julegudstjeneste for alle som ønsker det, som pepperkakeoppskrifter er i desember, fastslår Super-Heidi og går tilbake til arbeidet.

De andre merker at det er en tydelig endring i Super-Heidis humør. Flere kommenterer det og lurer på om det kanskje er en løsning på gang. Super-Heidi som har fått flere omganger med mediatrening, svarer rutinert “ingen kommentar” til alle som spør. Heller ikke hva hun har i sekken vil hun kommentere. Hun snur seg heller mot Kurt-Are som har spart den siste brødskiva i anledning bollen med sjokolade og julemarsipan som blir sendt rundt som en avslutning på lunsjen. – Du spiser vel fortsatt ikke sjokolade? sier Super-Heidi spørrende til Kurt Are med en noe ironisk tone, da hun vet svaret på spørsmålet. – Nei, man har da sine prinsipper, sier Kurt-Are i det han legger et marsipanhjerte og en nougatsjokolade på brødskiva. – Sjokoladepålegg, er det ingen regler mot, fastslår han etter å ha tatt en bit av den noe ukonvensjonelle dessert-brødskiva.

Det er ikke før Super-Heidi er i ferd med å forlate kontoret for dagen at hun avslører ryggsekkens innhold. Før hun går tar hun opp den ene Bjørnson-effekten etter den andre og tapetserer kontoret med bilder og sitater av og fra den legendariske dikteren og nasjonsbyggeren. Hun spiller høyt og vet det. Men hun er klar for å tape alt og mener at det er risiko verdt å løpe for å finne ut hvem tyven er.